fredag 13. januar 2012

Kort vei mellom himmel og helvete

Det knallfine uken jeg har hatt hvor jeg til og med har hatt shiatsu massasje fikk brått en annen vending. I dag av alle dager, denne dagen da en fremmed mann ga meg huden full fordi jeg parkerte på handicap plass da jeg var innom butikken. Han ville jo bare skjerme plassene fra friske mennesker men dog. Det endte med at jeg viste både handicap kortet med bilde og medisinsk informasjon. Kanskje jeg på en måte burde være glad for at jeg tilsynelatende ser frisk ut med litt make up på? Hadde den samme mannen sett meg litt senere på dagen ville han forstått at jeg nok er langt fra frisk.

Har tilbragt størstedelen av kvelden helt i ro etter nok et massivt anfall. Et av den typen hvor jeg til tross for all min trening i å beholde roen, puste riktig og bruke hvilestilling og leppe-pust ikke får det ned. Den typen anfall hvor jeg står i knestående i hagedøren for å få frisk uteluft mens det piper som en blåsebelg når jeg forsøker å puste. Selv etter første injeksjonen var det like ille og mannen måtte frem med en til. De voldsomme hostekulene hvor det kjennes ut som om lungene kommer opp og ut før jeg bare blir så sliten at jeg har mest lyst til å kollapse er noe av det verste, men aller verst er det etterpå. Jeg er helt tom for krefter, har langt flere kramper i bein og armer enn vanlig, ødemene er tilbake på null komma niks, lungene er vonde og luftrøret kjennes ut som om det er vasket med flaskebørste. Har sovet meg gjennom deler av kvelden, tilbrakt noe av den på gulvet for å se om jeg klarte å få bort noen smerter. Slike dager gjør meg veldig klar over hvor små marginene er og hvor høy beredskap vi til enhver tid har her i heimen. Noe av det første mannen lærte da vi ble et par var jo å sette injeksjonene, en kunnskap han har hatt stor nytte av og jeg får langt raskere hjelp enn om jeg skal klare selv i et massivt anfall.

Nå er jeg bare matt og helt utslitt av strabasene i kveld. Det hele har gitt meg nok et varsel om at jeg er nokså dårlig etter seponeringen til tross for at jeg står på. Teller ned til jeg skal til min professor og skal tillate meg selv hvile nå.

For myself I am an optimist - it does not seem to be much use in being anything else
-Sir Winston Churchill-

2 kommentarer:

  1. Du er en knakende bra dame og det er så sterkt å lese om det du gjennomgår. Tårene triller, og det er ikke bare "ammetåka" som står bak. Det går ikke lange tiden mellom hver gang du er innom tankene mine, og er det en ting jeg er blitt veldig bevisst er det bruk av parfyme. Du har virkelig blitt et ansikt utad og jeg er kjempeheldig for å ha jobbet med deg - du er utrolig dyktig og jeg har lært masse av deg:) God bedring kjære deg - og en stor klem fra meg!

    SvarSlett
  2. Takk kjære du. Jeg er så glad for at det kan bety noe for andre at jeg deler dette livet som fra tid til annen er litt i overkant strevsomt. Som du vet er jeg inderlig glad og ydmyk for alle de gode menneskene jeg har vært heldig nok til å få ha i livet mitt. Tusen takk for de gode ordene. Jeg sender mange klemmer din vei

    SvarSlett