Det skal være mulig å senke farten på progresjonen, det skal være mulig til å få ned infeksjonene jeg går med og ikke minst skal det være mulig ved hjelp av Prolastin og et par andre nye medisiner å få såpass kontroll på min astma at jeg kan få litt livskvalitet tilbake. Akkurat det siste er nesten ikke til å tro. Når vi gikk gjennom tallene i dag var det klart at min siste uke uten tilløp til anfall eller anfall var i begynnelsen av 2010 mens jeg var på massive doser med kortison. At jeg skal kunne bevege meg litt mer som jeg vil ute i verden tør jeg enda ikke å håpe på, men om det blir mulig skal jeg løpe ut i verden igjen av ren glede!
Nå skal jeg vente noen dager mens forsikringsselskapet finner ut om de også er villige til å dekke den siste fancy biten som er ønskelig eller om vi må dekke den selv. Det skal uansett forsøkes det også, for jeg er ikke villig til å la noen ting som helst stå uprøvd nå som jeg får muligheten til å virkelig forsøke det siste som er å finne av legemidler.
Jeg drømmer om å kunne sitte på hesteryggen igjen, jeg drømmer om å kunne gå på kino, jeg drømmer om å kunne gå i teateret, jeg drømmer om å oppleve wiener filharmonikerne, jeg drømmer om å gå i operaen, jeg drømmer om å kunne gå i selskap, jeg drømmer om å jogge, jeg drømmer om å kunne sitte på uterestaurant, jeg drømmer om å gå på restaurant, jeg drømmer om å gå i en Souk under en fjern himmel, jeg drømmer om å kunne få svømme, jeg har så mange drømmer og akkurat nå kjenner jeg på at kanskje, bare kanskje kan noen av disse faktisk vil bli mulig å få til. Det er uvirkelig for å si det mildt, om jeg bare kan få gjort en av disse tingene blir jeg veldig glad!
Dreams come true. Without that possibility, nature would not incite us to have them
-Jon Updike-
Å-åh, som jeg håper at du får oppfylt flest mulig av disse drømmene, Karen! Varme hilsener fra Kristin
SvarSlettTakk Kristin! Dette er umåtelig spennende og ikke minst er det herlig å være så nært mine drømmer. :-)
SvarSlett