Jeg kjenner det godt på pusten at det er kaldt ute og at jeg tilbringer min tid inne. Det er host og hark, jeg er tett, hoster opp mye slim og føler meg sliten, veldig sliten. Har begynnende infeksjonsfølelse nok en gang og gjør som for en uke siden: honning og hvile for å se om jeg kan slå det ned selv. Disse stadige små dryppene av sånn skit er ikke noe godt altså.
Trappeheis TRAPPEHEIS, treppenlift, TREPPENLIFT, fy flate som jeg misliker det der ordet. Det er et nederlag så det holder. Visst er jeg smertelig klar over at det er den som vil sørge for at jeg kan slippe innleggelse en del ganger når jeg er såpass dårlig at jeg hverken kommer meg opp eller ned uten at det koster alt for mye. Likevel gnager det på meg at jeg i en alder av 40 år sitter og forsøker å finne den som jeg skal ha i hjemmet mitt. Vi inngikk en avtale mannen og jeg da vi skulle by på huset vi har kjøpt: skulle det bli et hus med hovedetasjen over bakkeplan så måtte det bli trappeheis. Mannen har jo sett meg gang på gang de dagene jeg knapt orker å gå opp trappen for å legge meg. Det er ikke stas, men sånn er min verden. Noen dager når jeg er i forverring er det rett og slett for energikrevende å gå trappene, da hviler jeg på vei opp. At jeg for få år siden kunne løpe i mange timer i strekk blir en grym tanke, jeg kan med hånden på hjertet si at jeg savner å kunne leve uten å tenke på slike ting som trappeheis, som fysioterapi, når neste medisinering må bli og hvilke ting i omgivelsene jeg må ta hensyn til om jeg skal dit eller dit.
En ting som mitt alfa 1 liv har bragt med seg er at jeg har lært meg å holde liv i orkidèer, de kommer igjen med nye knopper nesten med en gang etter at de gamle blomstene har falt av. Det er om ikke annet en fin ting at noe kan spire og gro som en bivirkning av at jeg nødvendigvis må bruke store deler av min tid hjemme.
Lær som om du skulle leve for bestandig, lev som om du skulle dø i morgen.
-Mahatma Ghandi-
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar