Det har vært vårlig i luften her i dag. Såpass at det ikke var behov for tykk ullgenser da vi var på tur tidlig på dagen. Riktig godt å kunne få seg en liten tur i det fine været. Det er samtidig litt guffent å kjenne at den dama som i september i fjor løp intervaller med mannen blir anpusten av å gå i rolig tempo samtidig som jeg snakker. Vanskelig å relatere seg til rett og slett, bare det å si at: "jeg har kols"er noe jeg forsøker å venne meg til. Heldigvis er det jo sånn at jeg ikke kan sitte meg frisk, heller tvert i mot. Som alle med alvorlige lungelidelser er det viktig å være så aktiv som man klarer bare man passer på å ikke presse på for mye. Balansen har vært vanskelig å finne for min del, men det er en av de tingene som på ett eller annet vis faller på plass sånn etter hvert. Jeg tenker at jo sterkere jeg er i kroppen, jo mer kan jeg kjempe og det er en ting jeg ikke vil gi meg med.
I morgen er det klart for nok en reise til Mainz. Til det store universitets sykehuset, denne gangen er det Bella og jeg som reiser oppover, reisesekken er pakket med bøker om vårt nye kostholdsopplegg sånn at venting kan brukes til noe konstruktivt. Sommerfuglene finnes i magen, for det blir jo enten et ja eller et nei der oppe i morgen. Jeg er forberedt på et nei, så blir ikke fallhøyden så stor på en måte, men jeg gle-gruer meg likefullt.
Mannen har sørget for at jeg har fått noen nye fjær, med litt vennlige dytt i baken ble det bukse og bluse på dama som skal til storbyen i morgen. Om ikke annet så kan jeg være pen i tøyet om jeg må fortelle dem ettertrykkelig at jeg ikke skjønner betydningen av ordet nei.
Det er gleden som adler sinnene
-Henrik Ibsen-
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar