Tanker og kropp

Enkelte dager når jeg våkner og kjenner de intense smertene i hver eneste lille krik og krok av kroppen og hvor det rasper og brenner i lungene har jeg mest lyst til å bare dra dyna over hodet og bli. Som kjent er jo ikke det mulig for da får jeg i alle fall ikke puste godt. Det er på sånne dager jeg kjenner hatet til egen kropp og den forferdelige sykdommen som formelig spiser seg vei gjennom kroppen min en bit om gangen. Da kunne jeg gitt begge beina og armene bor å få lov til å være frisk, om ikke annet som for noen timer.

Tankene melder seg selvsagt på slike dager, de som er så vonde de som handler om at jeg hater at den jeg elsker skal se meg sakte men sikkert kveles. Jeg kjenner på hvor forbannet meningsløst det er med den hersens medisineringen og treningen. Samme pokker hva jeg gjør så er det bare et spørsmål om tid. Selvsagt kjenner jeg også på fortvilelsen over at noen mennesker ikke forstår at det minste lille astma anfall på grunn av det de har på seg eller med seg av luftveisirritanter fører til enda flere skader på lunger som har store skader fra før. De rykker herved et steg nærmere kvelning!

Det kan nok virke morbid for leseren at jeg har disse tankene, men jeg har dem og jeg vedkjenner meg dem. Selv om jeg er heldig nok til å være gift med mitt livs kjærlighet, vi har en helt utrolig selvvalgt familie rundt oss, en hær av gode venner som bærer rustning når det behøves, så kjenner jeg på fortvilelsen over å ha en kropp som ikke virker. Det finnes ingen mening i at unge mennesker skal kveles til døde slik jeg skal og selv om jeg kjemper med meg selv hver eneste dag så vil det alene ikke være nok. Mannen min har en tro på at vi møtes igjen når vi begge er borte, selv om jeg liker tanken på det tror jeg jo likefullt ikke på et etterliv. På tøffe dager forstår jeg langt bedre nå enn før hvorfor noen mennesker velger religion for å døyve sine tanker.

Nå som den dagen også er over og en ny har startet vet jeg jo at jeg for hver dag som går kommer nærmere behandling, jeg vet at for hver dag jeg trener blir forfallet litt mindre, jeg vet at jeg ikke ville klare å gi opp og jeg vet at ved å dele selv de mørke sidene av å leve med snikmorderen Alfa1 så kan andre få vite litt mer om hva dette er.

Vi må prege livet mens vi har makt over det, 

slik at det ikke skal lukke seg når vi går ut av det uten spor

-Karen Blixen-