At jeg aldri kan lære tenker jeg jo selvsagt litt i dag før jeg spretter tilbake til at så lenge nuene kan være fine så takler jeg det meste som kommer.
Litt av det som er vanskelig med det å leve som jeg gjør er at det er regelmessigheten i forstøverbehandlingen med gitte intervaller slik at det blir minst fire om dagen og et gitt intervall mellom inntaket av den andre coctailen som gir gode dager. Når jeg slurver slik jeg gjorde i går, dagen var jo så fin, bøkene så vakre, buksa så fin, vel så må jeg betale en høy pris. Slik er det alltid og jeg kjenner at jeg blir så oppgitt enkelte ganger for jeg vil så gjerne ha litt normalitet i denne galskapen kroppen har sendt meg ut i.
Fatiguen kom selvsagt tilbake likeså kom raspingen i lungene og ikke minst den intense brenningen. Musklene verker siden jeg har jobbet litt ekstra med pusten, det skjer når jeg ikke får forstøvet men bare bruker spray/inhalator i farten det klarer jeg ikke å få trukket skikkelig ned i lungene og da hjelper det jo dessverre ikke. En av de tingene som er tilbakevendende er kramper i beina, i går og i natt var det venstre fot som fikk hele gildet. Med tær som blir trukket mot venstre av muskelspasmene sånn at de står rett ut er snålt å se på men langt fra godt. Enden på visa var at jeg sov med den varme hveteposen på foten for å dempe smertene når krampene kom utover natten sånn at det ble litt søvn. I dag kjennes det ut som det venstre beinet mitt har vært ute og løpt i timevis, det er nesten sånn det føltes etter mine lengste løpetreninger før i verden.
Vi kan atter en gang konkludere med at den som fortalte oss at etter den søte kløe kommer den sure svie hadde helt rett.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar