søndag 1. juli 2012

Nesten som alle andre

Det å kunne være med på tilstelninger er noe som jeg har vært nødt til å legge på hylla, ikke fordi jeg er asosial eller ikke vil men fordi jeg har hyperreaktivitet i mine bronkier på grunn av den astma varianten som kom med min alfa. Jeg får anfall som på en gitt dag kan være fatale på grunn av ulike stoffer i luften, det kan like gjerne være at noen skreller en sitrusfrukt eller at de har tatt på seg parfyme eller noe så enkelt som såpe på et bad. De siste årene har jeg beveget meg i verden med livet som innsats bokstavelig talt. Dette er det som gjør at vi ikke reiser stort og som setter en stor stopper for veldig mye vi gjerne kunne tenkt oss å være med på.

Når livet med lungesykdom er slik som mitt er det så gledelig når noen tar den ekstra informasjonsrunden og legger til rette for at jeg kan være med helt som alle andre. Å få lov til å delta i et selskap som andre har stelt i stand var så herlig. For første gang på 4 år har jeg vært i et selskap og sluppet å gå før tiden eller havne på sykehus. Dere kan tro at det ble grått en del gledestårer på veien hjem, å føle seg slik som alle andre betyr mer enn de som er friske noen gang kan sette seg inn i tror jeg. Slike stunder som vi hadde i går gir livskvalitet i et liv som har store begrensninger og det gir minner som vi kan leve på når det en gang blir tøffe tak igjen.

Siden jeg skulle i selskap dro jeg frem mine høye kilesandaler med korkhæl.........det skulle jeg ikke gjort gitt, med en kropp som har mistet veldig mye muskler det siste året siden jeg hadde dem på sist bar det rett i en heftig isjias litt utpå kvelden. Den ble bare verre og verre, selv etter 1,5 gram med paracet klarte jeg ikke å bevege på meg, gå gjorde jeg med hjelp fra mannen, det samme med av- og påkledning. Siden det bare tiltok i styrke ringte vi beredskapslegen som kom hjem til oss. Etter lokalbesøvelse på 3 steder i venstre korsrygg, en kortisoninjeksjon på hver side og smertestillende på 3 steder i venstre korsrygg kunne jeg lene meg tilbake og endelig få litt smertelindring. Mannen måtte stresse ut på vaktapotek i dag for å få smertestillende som ble skrevet ut i natt. Dagen i dag har vært i ro og med søvn siden de smertestillende slår meg ut, men det er bedre i dag enn i går/natt, heldigvis. Selvsagt er det litt gruff i pusten siden smertestillende nesten alltid påvirker i større eller mindre grad, men legen vet hvordan det er fatt sånn at jeg har fått dråper og piller som ikke går så hardt ut over pusten heldigvis.


Give what you have. To someone, it may be better than you dare think
-Henry Wadsworth Longfellow-



Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar