torsdag 21. februar 2013

Motivasjon til fortsettelsen

Det er mange som har spurt meg hvordan jeg orker, både å fortsette med bevegelse som medisin, med diett, med å rehabilitere og rekonvalenserende hele tiden. Sannheten er at det ikke alltid er like lett, jeg har mine dager hvor jeg sutrer, raser og gråter mine modige tårer fordi jeg er så sliten av dette her at jeg ikke makter mer. Nå som jeg atter en gang er satt tilbake etter en knallfin rehabilitering etter siste operasjon har jeg følt meg litt motløs. Siden smertene er verst på kvelden og natten har det jo vært mannen som har steppet inn. Han varmer hveteposen som jeg får på beina mine hver kveld, han hjelper meg med å snu meg, med å karre meg opp og ned når jeg skal endre stilling. Uten mannen hadde jeg ikke kunnet være ute fra sykehuset så fort.

Bella er ypperlig selskap på dagtid, hun ligger sammen med meg i daybeden hele dagen, hele ettermiddagen, kvelden og natten. At hun ikke blir lei tenker jeg jo, men hennes jobb er jo akkurat det- å være tett på sin leder hele døgnet. Hun henter det jeg mister på gulvet og gir meg sokkene mine når jeg ber om det. Det lille bustehodet fant til og med ut hvordan hun skulle hente en flaske med en halvliter vann som sto på en stol til meg! Så den lille kroppen med det kloke hodet har kommet langt på sin reise mot fullbåren hjelpehund. Hun utvikler seg sammen med de ulike trappetrinnene jeg skal gå, vi har fått et fascinerende samspill hvor hun vet akkurat hvor jeg er i terrenget til nesten enhver tid.

Trening blir det jo ikke før jeg får ok fra nevrokirurgen, det vil si noen uker til med mer hvile enn hva jeg setter pris på. Det verste jeg vet er jo å sitte stille, jeg kan ikke fordra det rett og slett. Siden jeg kom hjem har jeg vært nødt til å tenke at det faktisk er trening i hverdagsaktiviteter, når jeg har lengtet til studioet og noen skikkelige løft der har jeg tenkt på at det å putte en vedkubbe i ovnen faktisk er trening i den tilstanden jeg er i nå. Det at jeg kan gå og stå gjør at jeg får beveget meg nok til at jeg slipper å injisere heparin denne gangen. Bare det i seg selv er jo godt. At det knaker og braker i sammenføyningene når jeg har vært i ro en stund er litt ekkelt, men det er jo bare et tegn på at en aktiv kropp med store slitasjeskader har vært i ro for lenge. Det er ingen medisin i å slite sofaen,  all bevegelse gir helsegevinst enten man lever med det jeg gjør eller er helt frisk. Alle kropper må beveges, de må ha riktig mat i riktige mengder og ikke minst med litt sol på innsiden i form av smil og takknemlighet for de små tingene tror jeg vi kommer langt.

Motivasjonen får jeg fra akkurat det, jeg vet at jeg gjør alt jeg kan for å få leve så lenge som mulig, jeg gjør de tiltakene som må til for at jeg skal ha det best mulig på denne livsreisen, jeg har noen fantastiske mennesker i livet mitt som heier på meg, jeg har en stor alfa familie rundt om i verden som inspirerer med sin utrettelige livsglede og livsvilje, jeg ser resultatene av trening og føler hva allergi dietten gjør for kroppen min og jeg klarer å forstå at det ikke hander om å være flink pike - det er nemlig lov å miste både motivasjon og fokus noen dager. Aller mest får jeg likevel motivasjonen min fra det at jeg ikke er rede til å gi opp eller å kaste inn håndkleet, jeg vil ikke være uten mannen min eller familien min, vennene mine eller hunden min. Jeg er rett og slett så glad i å leve og å kjenne at jeg lever at det blir verdt det hver eneste dag!



Hope is a waking dream
- Aristotle -







3 kommentarer:

  1. Karen... Sometimes you make me laugh... sometimes you make me cry.... most often both. I never miss to read your blog because I know that no matter how my heart breaks for you... I am always uplifted.
    You inspire me everyday... and though we walk the path differently... we walk the same path. I am happy to have your hand to hold mine along the way.
    With my love and deep respect,
    Susan Shirley
    Jamaica

    SvarSlett
  2. Sender deg mnange gode klemmer. Så mange tøffe tak. Vanskelig for oss andre å skjønne. Men jeg skjønner litt det med tanke på det å ikke få røre på seg slik en vil. Når man har drevet med idrett og elsker å røre på seg så er det frustrerende. Veldig bra at du rører på deg det du klarer og ser på det som trening for det er det jo. Mange ville nok ligget i apati og gitt opp. Stå på Karen. Du skal se du får oppleve gode dager snart og får nyte sommeren som snart kommer. Ellen Kristin.

    SvarSlett
  3. Så flott å høre hvor flink Bella er! Og at du holder motivasjon og mot oppe, med noen "fridager" innimellom - det er jo lov! Inspirerende for meg og :))

    Klem, Trine

    SvarSlett