Mandag morgen var det en ting å gjøre, besøke fastlegen. Denne gangen var det min faste som kom heldigvis, hun tar en kikk og sier at dette kommer fra ryggen. Vi må få deg til MRT nå! Så det ble ordnet med time hos nevrokirurgen på mitt faste sykehus 90 minutter senere og vi måtte i vei. Smertene kan ikke beskrives og jeg husker så lite fra tiden fra torsdag natt til onsdag at det er skremmende i seg selv. Professoren tar knapt i meg før det blir bestemt at jeg legges inn på intensiv for å kunne gi meg nok smertelindring før MRT og eventuell operasjon. Med full rush inn på intensiv blir alt en tåke etter det, smertene er hinsides bare jeg forsøker å røre på meg, lammelsen i venstre bein er merkbar og hele batteriet med smertestillende er i sving uten at det hjelper. Morfin tør de ikke gi på grunn av lungene og jeg har så store problemer med å klare å ligge i MRT maskinen at jeg til slutt ikke visste hvordan jeg skulle makte det mer......akkurat da jeg skulle til å klemme på nødknappen bli jeg hjulpet ut, heldigvis.
Legen kommer bare minutter etterpå og forteller meg at jeg skal akuttopereres neste morgen klokken 0700 og at frem til det er det smertelindring som gjelder. Blir lammelsen verre eller mister jeg blære/tarm kontroll fyker jeg under kniven asap. Det ble morgen operasjon på meg, de fjernet den resterende delen av skiven på L5/S1 og hele den store massen som forårsaket lammelsen og smertene ble fjernet. Samtidig ble det satt inn titanskruer som har stivet av leddet. De har også nå filt ned på fasettleddet på høyre side sånn at bevegeligheten der er like stor som på venstre.
Jeg ble liggende på intensiv frem til onsdag morgen og det er jeg takknemlig for. Det å kunne puste betyr mer enn alt annet og her kjenner de meg og vet akkurat hvordan de best mulig skal ivareta meg i en slik situasjon. Overraskende nok var jeg i knallform på tirsdag og da jeg etter en litt heftig onsdags morgen med en sykepleier som definitivt burde hatt en annen jobb fikk besøk av professoren igjen, vel da kunne jeg gå! Tenk å gå uten smerter etter å ha hatt en uke i ubeskrivelige smerter, det var luksus det. Selvsagt ble jeg så hoppende glad da han sa foran en meget vantro avdelingsoverlege at jeg kunne få reise hjem torsdag at jeg formelig løp bort og kastet meg om halsen på ham for å gi ham en klem og si takk. Det er ingenting som er så godt som å faktisk være i stand til å bevege seg igjen.
Så nå rehabiliterer jeg etter nok en operasjon, nummer 3 på ti måneder og jeg kjenner meg sliten. Jeg er mørbanket, lemster og har noen plager i venstre bein, men på ingen måte smerter (det kan ikke kalles smerter når jeg kan holde det i sjakk med paracetamol). Når jeg så i morgen skal få min prolastin hos min engel i hvitt og deretter få stiftene fjernet og alt sett over vet vi neste steg i denne soga. Det som i alle fall er sikkert er at jeg kjemper på som alltid, det å ha fått beholde førligheten i beinet ene og alene på grunn av to meget dyktige leger er jeg evig takknemlig for. Mister jeg evnen til å bevege meg går det rakt nedover i et enda raskere tempo og det er en tanke som er langt verre enn å ha litt smerter hist og her.
Ikke vet jeg helt hvordan jeg skal makte denne rehabiliteringsjobben en gang til, for den er langt større etter dette inngrepet som jo skulle tilsagt et par ukers opphold på nevrologisk avdeling. Jeg er stiv i ryggen og må lære meg en litt annerledes måte å bevege meg på. En ting er sikkert, jeg vil ikke kunne jogge igjen, skjelettet tåler det rett og slett ikke slik ting er. Så da blir det sykkel og det er nok riktigere for lungene også når jeg tenker meg om. Nye tider, nye tanker og nye takter. På et eller annet vis skal jeg finne motivasjonen til å kjempe meg tilbake. Når jeg for første gang på et par uker var ute for å gjøre noe, handlet mat med mannen og min rullator med kompass sånn at jeg ikke går meg bort, ble jeg selvsagt helt kaputt. At dette da lå i postkassen til meg gjorde at jeg kjente at livet er virkelig det beste vi har uansett hva det bringer bare vi har mennesker i livet som vi er glade i og som er glade i en tilbake. Se mine flotte glade kuer som kom fra en av mine kjæreste venninner!
Affection is responsible for nine-tenths of whatever
solid and durable happiness there is in our lives
-C. S. Lewis-
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar