søndag 17. februar 2013

Opptur de luxe - nedtur de luxe

Etter noen tøffe år hvor over et år har blitt tilbragt på sykehus siden januar 2010 var det på tide med en velfortjent rehabilitering i lukseriøse omgivelser. Det å ikke velge en rehaklinikk var bevisst fordi jeg rett og slett ikke orket et par uker på sykehus. Bare tanken får meg til å bli uvel rett og slett, all intervensjonen på hvert våkne minutt og alle medisinske justeringer og tester man skal være så heldig å få gjøre byr meg litt i mot for tiden.


Oppladningen var perfekt, med første besøk fra mannens familie til hjemmet vi kjøpte i fjor fikk vi de to ungdommene som bor helt på andre siden av jordkloden. Gleden og lykken ved å ha dem her hos oss kan ikke beskrives, det var virkelig fantastisk! Veldig trist å se dem begge, mannen og Bella reise da de hadde levert meg på det som skulle være mitt hjem for en uke, men samtidig også glede i det fordi dette skulle bli bra.  Qi gong, vanngym, pilates og skogen ventet.

Maten var fabelaktig! En hel uke med vegetarisk mat uten at det noen gang var noe jeg reagerte på eller at det ble kjedelig sier litt om kjøkkenet synes jeg. Det var en sann fryd å føle seg helt som alle andre og få servert lekre retter med dessert som fristet både øye og gane.


Mandag morgen skulle jeg imidlertid våkne med smerter på høyre side i hoften. Tenkte uvant seng og madrass, og pellet meg opp til en vakker dag. Merkelig nok hjalp det med bevegelse, eller kanskje ikke så rart, jeg bruker jo bevegelse som medisin for det meste som er ille. Imidlertid var det låsninger hver gang jeg satte meg ned, såpass at jeg funderte på hvordan i alle dager jeg skulle klare to timer med qi gong den ettermiddagen. Heldigvis rettet det på seg og jeg var i gang. 
Med dager fylt med kun trening, mat, hvile, massasje og søvn senket skuldrene seg betraktelig. En riktig luksusfølelse som det er lenge siden jeg har hatt. Metningen var tildels veldig lav og det var tungt. Særlig når det kom litt snø som dekket landskapet med et ørlite dryss med melis, men det var så vakkert ute at det ikke gjorde noe at jeg våknet før fuglene og kunne ta meg en gåtur før frokost. Når opplevelsene er som disse gjør det noe med kropp og sjel. 


Onsdag morgen var min første tanke: "Hvor lenge sa de at han der Adam var i paradis?" da var nemlig smertene dukket opp i venstre bein i en sånn grad at jeg ikke maktet å stå. Hvordan jeg skulle komme meg ut av sengen var et mysterium for meg så jeg tok et par paracetamol og ventet til anfallet skulle gi seg. En muskelstrekk eller noe var det første som slo meg. Det skulle imidlertid ikke gi seg så lett viste det seg og heldigvis hadde jeg noen sterke smertestillende i medisinmappen jeg alltid bærer med meg. Tok en ventet og kom meg ut på tur bare for å merke at jeg måtte ha en til for å makte å gå litt. Så der gikk jeg da i vakkert vinterlandskap mens tårene trillet og jeg ventet på at det skulle gi seg bare litt. Nydelig musikk på ørene hjelper alltid og betalingen for tusenvis av treningstimer er at "mind over matter" fungerer. Etter en stund klarte jeg å finne en såpass flyt og fikk såpass varme i musklene samtidig med at smertestillende gjorde susen at jeg fikk en fin tur. Riktignok fullstendig utladet da jeg kom tilbake til rommet og måtte sove før frokost, men jeg klarte. Det lovet bra tenkte jeg. 

Sånn skulle det ikke bli, torsdag kom og gikk med smerter av en annen verden. Å føde barn ville vært barnemat i forhold, slike smerter som dette har jeg knapt nok følt i mitt liv før. Etter den store operasjonen i 2011 hadde jeg sterke smerter men selv de bleknet i forhold. Natt til fredag var det så uutholdelig at jeg måtte be resepsjonen ringe ambulanse. De snille unge menn tok en titt og kunne tilby meg første og beste sykehus seng, i en bitteliten ort ved Mosels bredd. Det måtte jo utgå, risikoen er alt for høy siden jeg må ligge på enerom, jeg må vite at de vet nok om min alfa 1 og min helsetilstand at jeg er i trygge hender. Så da ringte jeg mannen for konferering og vi ble enige om at det eneste riktige var at han hentet meg og det med smertestillende på innerlommen. Den optimale nedturen siden jeg måtte avbryte og da gikk glipp av tidenes karamell i form av honning massasje og deilig havre og honningbad særlig tilpasset mine allergier men dog, helsen først. Tross alt hadde jeg hatt noen herlige dager selv om disse smertene selvsagt har vært tøffe å takle. Jeg skulle jo til fastlegen fredag ettermiddag for å få min infusjon av prolastin så dette skulle gå fint. Fredag kom, muskelbrist ble diagnosen fra fastlegens stand in og jeg fikk muskelavslappende og heparinsalve. Blid og fornøyd nå også med prolastinet innabords var det bare til å ta fatt på helgen med mannen og Bella, de to jeg hadde savnet sånn hele uken. 


In order to carry a positive action we must develop here a positive vision
-Dalai Lama-

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar