NEI!!!

Huff, for en nedtur det var å få de nedslående fakta på bordet. Jeg skal faktisk ikke få tatt en dusj i dag heller, det jeg skal er å holde meg flat i 12 timer om dagen de neste ti dagene inntil de skal ta stingene. Det er ordren fra streng nevrokirurg som tydeligvis kjenner meg for godt. Ikke skal jeg gå annet enn så lite som mulig, jeg skal ikke gjøre noe i huset annet enn så lite som mulig, jeg er skal være mindre mobil enn jeg kjenner at jeg kan være.

Jeg forstår det han sier, legg deg ned, slå av turbo eller forvent deg permanente skader og at en meget vellykket operasjon blir ødelagt. For det er hovent i nerveroten, han vil ikke gi meg kortison på grunn av alt det andre i kroppen min, og ja  jeg er stjernepasienten som ikke bare forstår men utfører ordre og som blir utskrevet to dager etter en stor og kompleks ryggoperasjon fremfor å være inneliggende i minimum 10 dager. Visst burde jeg vært overlykkelig, men jeg kjenner at jeg er fustrert som bare pokker. Dette blir en mental utfordring av dimensjoner for å si det mildt, hvordan i pokker skal jeg klare å ligge i 12! timer hver døgn fremover i ti døgn, det er 120 timer flatt ut det..............bare tanken på at alt det jeg har klart å bygge opp siden sist står i fare for å bli rasert totalt gjør meg irritabel. Nå skal det vel i ærlighetens navn også sies at ti dager på sykehus står lengre ned på ønskelisten enn 12 timer flatt hvert døgn, så da skal jeg jo adlyde ordre. Denne gangen ikke under tvil en gang, for etter alt det jeg har vært gjennom nå så bør det bare være verdt det og ikke pokker om jeg kan risikere at resultatet blir dårlig fordi jeg ikke klarer å ligge i ro, så da ligger jeg her på magen da og får det ut av systemet.

Dagens gode var prolastin infusjonen min, min kjære engel i hvitt som hadde blitt redd for meg da hun så at jeg var på nevrokirurgens intensiv da jeg ikke kom sist uke. Hun som klemmer meg og alltid smiler når jeg kommer. At mannen måtte kjøre meg var en liten bonus, for å kunne sove på armen hans mens livets elixir dryppet inn var helt perfekt.

Ute skinner vårsolen og i morgen, ja i morgen da skal jeg kanskje til og med sitte ute i den litt, kjenne den varme kinnene og ikke minst kan jeg se på Bella som koser seg i hagen. For siden jeg er heisfører kan jeg faktisk få lov til å kjøre heis nesten hele dagen om så var siden trappen ikke er en ting jeg skal gå i heller. Nå priser jeg meg lykkelig for at mannen insisterte og at jeg på et vis har akseptert at den må være der. Uten den hadde jeg nemlig enten måttet flytte i kjelleren om dagene eller bare vært her i vår etasje. Heisen gir mobilitet som jeg virkelig setter pris på nå og jeg har lovet at den skal brukes hver gang.

The greatest healing therapy is friendship and love

-Hubert H. Humphrey-