Ute skinner solen og jeg har tatt meg en time out, for å tenke og for å fokusere mot det som ligger der rett foran nesen min. Noe med det å gjøre det umulige. En svært god venn av meg minnet meg på at jeg var den som ba ham om å ikke løpe etter kaffen, men å ta tiden det tok. Han minnet meg om treningsøkter hvor jeg var den som dro ham med når det var som tyngst. Denne gangen er han den som gir meg det velrettede sparket bak.
Det er et par små uke til jeg har trenings rom og mulighet til å sette rehabiliteringen min i system igjen. Fjoråret ramlet i operasjon og innleggelser, i diagnose og skrekkelige utsikter. Jeg kladdet en rehabiliterings-plan for noen uker siden som jeg har tatt frem for å se på igjen. En riktig uke-plan for å komme i gang med aktivt rettet rehabilitering. Pokker heller, dette kan jeg!
En annen ting som dukket opp igjen fra en helt annen kant var denne: spoon-theory. Den kom først til meg for lenge siden fra en nær venninne som sa: "se sånn er det jo, så enkelt kan det sies". Mannen min minner meg på at en skje ikke bare se en skje titt og ofte. Så i dag kan jeg trygt si dette: "jeg sparer på bestikket sånn at det er inntakt til senere i dag". Den siste tiden har jeg ikke klart å spare godt nok på bestikket mitt, jeg har stupt i seng og sluknet av utmattelse og smerter. Jeg har forsøkt å klare litt vel mye hele tiden, gjort bestikk skuffen min litt mer slunken en hva godt er.
Så i dag er en dag hvor jeg har tittet på sykkel, jeg vil ha en lekker en, en lett en, som er gearet helt riktig, som er behagelig i dempingen, akkurat sånn helt perfekt for meg som vil ut i skogen å sykle igjen. Jeg vil kjenne vinden i hårtustene som stikker frem fra under hjelmen, jeg vil høre småkvister knekke når jeg sykler over dem og kjenne solen i ansiktet.
Det er ingen annen måte å si det på enn dette: Fremad marsj!
Dagens sitat dedikerer jeg til min kjære venn:
To accomplish great things, we must dream as well as act
-Anatole France-
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar