Endelig!

Endelig er jeg uten teofyllin, det er veldig deilig å kjenne at jeg tenker bedre. Det er enklere å gjøre en del ting jeg har strevet med en stund. Mannen merker det godt når vi spiller scrabble. Når det kommer til matematikken strever jeg litt enda, men jeg øver og øver. Husken er ikke som før så jeg øver på det også. Dette skal jo bare bli bedre rett og slett.

Våren er virkelig her nå, godt og varmt og strålende sol har vært dagen min. Å kunne tilbringe den sammen med et av de vakre menneskene jeg har i livet mitt gjorde den perfekt. Det samme mennesket sa følgende til meg: "vet du, da jeg så deg første gang tenkte jeg at det så ut som om du hadde vært gjennom tøff sykdom, at du rehabiliterte på en måte". De ordene fikk meg til å tenke på at jeg i grunnen er der som jeg har vært de siste årene: på permanent rehabilitering. En rehabilitering jeg skal drive med livet ut. Jeg er litt glad for å kunne se det litt på den måten selv om jeg selvsagt kunne ønske meg en kur, samtidig vet jeg at jeg er inderlig heldig som har et liv som virker og gode mennesker rundt meg. Noen av dem hadde jeg ikke en gang blitt kjent med om det ikke hadde vært for at jeg er en alfa. Det gjør meg ydmyk og lykkelig å tenke på.

Siden solen skinner skal vi forsøke oss på å gå til vår faste date på onsdagene, mannen og jeg. Først har vi en aldri så liten salat og litt hvitløksbrød, deretter pizza og sånn med gutta før vi skal rusle hjem. Det blir min første gå tur til den lokale sjappa i år, en liten milepæl er det.

Infeksjonen er godt på hell, nå viser allergien seg for fullt. Nesen renner og jeg nyser, det klør i øynene og egentlig er det for en minuskel å regne i det store regnskapet. Så jeg later i grunnen som ingen ting og bærer heller med meg noen pakker med papirlommetørklær og tenker at det kunne vært langt verre. Ja og en så har den nye  professoren sendt meg en epost, han har lest og er klar til å se meg til uka. Spennende!

Most folks are about as happy as they make up their minds to be

-Abraham Lincoln-