lørdag 6. oktober 2012

Noen ganger er det ikke ålreit.....



Jeg har det skrekkelig tøft om dagen rett og slett. Etter en helt nydelig helg med en av mine beste venninner fikk jeg diagnosen som kanskje gir svaret på gåten med min ekstreme fatigue: jeg har hypofysesvikt som igjen gir binyresvikt. Det å være så innmari trøtt hele tiden er slitsomt og fustrerende. Jeg sover og sover, jeg gjør litt og hviler. For mennesker som kjenner meg fra den tiden jeg var "frisk" eller skal man si tiden før alt dette ble oppdaget kan jo nesten ikke tro at det er samme kvinnen.

Det å være med en av dem som virkelig har vært der gjennom tykt og tynt var herlig. Å få snakket om tingene og ikke minst hatt tid til å være sammen gjorde veldig godt. Herlig i grunnen å ha så gode venner som blir med til legen for å vente og som blir med for å se når jeg får infusjon. Det å se at livets elixir drypper inn i årene er rent magisk, for meg er det også det hver eneste uke. Å le, å drikke et glass vin, å spille, å være alvorlig alt sammen i en passe blanding gjorde så godt. Et påfyll som ikke kan måles opp mot noe fordi det er så sterkt at noen tar seg tid på en slik måte.

Jeg trodde jo at testen som ble tatt sist uke var normal i og med at proffen min ikke huket fatt i meg da jeg var der på tirsdag. Meningen var å reise til Luxemburg, men det gikk ikke siden jeg startet antibiotikabehandling på mandag. En infeksjon, den første siden slutten av mai er høyst tilstedeværende. Telefonen kom tirsdag ettermiddag, hvor min kjære professor kunne underrette meg om at prøven viste hypofysesvikt og at jeg skal i gang med behandling når jeg kommer dit på onsdag for infusjonen min. Det har vært et slag i mellomgulvet, nok en diagnose på kort tid og ikke minst mer medisin. Jeg er inderlig lei og kjenner veldig på det at jeg klarer så lite for tiden. Jeg gjør litt og så må jeg hvile, selv om jeg sover hele netter våkner jeg like lite uthvilt som jeg la meg og jeg kjemper med meg selv hver eneste dag.

Enden på visa har jo blitt at jeg har ryddet kalenderen. Rehasport og fysio utgår inntil jeg har litt mer overskudd, det samme med ridningen, jeg orker rett og slett ikke. I dag når jeg tok opp gulerøttene holdt jeg på å gå i bakken hver gang jeg reiste meg opp. Den neste uken skal jeg bare forsøke å ta ting i eget tempo, finne en ro i å trene litt og hvile mye. Vi skal på farten og jeg gruer meg maksimalt for hvordan det hele skal gå. Heldigvis er det bare et par døgn før vi er hjemme igjen og da får vi familiebesøk. Det gleder jeg meg veldig til, vi har pakket inn julegaver til hele gjengen og min kusine og jeg får noen herlige dager sammen her hos oss.

Influensavaksinen er tatt og jeg er glad det ikke ble like store bivirkninger som sist. Heldigvis har jeg ikke fått en eneste influensa så lenge som jeg har vaksinert. På en måte går jeg vinteren bråkjekt i møte siden det ikke er så kaldt her nede, på en annen måte gruer jeg siden jeg har så lite krefter. Alt i alt er det vel i grunnen bare til å sette det ene beinet foran det andre og la det stå til..........som alltid!



Friendship is unnecessary, like philosophy, like art...
 It has no survival value; 
rather it is one of those things that give value to survival
- C.S. Lewis-
 

1 kommentar:

  1. Kjære vennen min!

    Vondt å lese at du har det tøft, føler sånn med deg og tenker mye på deg.
    Takk at du er min venn, så glad i deg!

    Klemmer

    SvarSlett