torsdag 10. mai 2012

Ventemodus

Det er en rar ting det der med tid, den er som kjent relativ og nå som jeg venter, vel da snegler den seg avgårde. Har fått beskjed om at medisinen er på vei til sykehuset og at vi skal i gang i løpet av noen få dager, det fikk jeg vite i dag. Det må da bety like over helgen håper jeg.

Er plaget med smerter om dagen, slike intense at jeg blir så utrolig sliten av å holde meg selv oppreist. Tenker at om jeg legger meg ned nå for å være skikkelig syk så kommer jeg meg rett og slett ikke opp igjen. Så jeg forsøker å holde koken, jeg går og jeg gjør litt husarbeid sånn for å holde meg i bevegelse. Det kan definitivt ikke skade, vel vitende om at det nærmer seg operasjon også må jeg pent sørge for å være i så god form som mulig. I går kveld etter at vi hadde vært sosiale sammen med onsdags-gjengen vår gikk jeg rett ned for telling. Kramper i beina hele veien hjem og slike smerter bak på ryggen der hvor høyre lunge sitter at jeg hadde problemer med å holde tilbake tårene. Fikk plassert meg i liggende, hveteposen på og smertestillende nok til at jeg fikk hvile. Heldigvis er det bedre i dag, men jeg er glad for at jeg skal til min kjære fastlege på tirsdag. Disse smertene over og i  lungene, i brystet og i hjerteregionen er lite hyggelige å tenke på og sikkert et tegn på at det igjen skjer noe nedi der.

Bella fremviser i stor stil den ekstra sansen hunder har, deres evne til å plukke opp den minste lille forandring hos eieren. Hun er om mulig enda mer borrelås aktig enn ellers, når vi er ute å går stopper hun for å følge med hvordan det går og om jeg sliter med pusten kommer hun og sjekket. Den lille hunden ligger tett, tett inntil når jeg sovner og er raskt på pletten når jeg våkner. Mannen og jeg er skjønt enige om at vi fikk henne akkurat på riktig tidspunkt og jeg vet at hadde det ikke vært for Bella så hadde jeg ikke kommet meg ut å gå nå som det er som det er.



A person can learn a lot from a dog, even a loopy one like ours. Marley taught me about living each day with unbrindled exuberance and joy, about seizing the moment and following your heart. He taught me to appreciate simple things - a walk in the woods, a fresh snowfall, a nap in a shaft of winter sunlight. And as he grew old and achy, he taught me about optimism in the face of adversity. Mostly,m he taught me about friendship and selflessness and, above all else, unwavering loyalty. 
-Fra "Marley and me"-

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar