Dagen før D-dagen

Etter en herlig liten uke hvor kroppen faktisk har virket og hvor jeg har holdt meg i jevn aktivitet er det nå klart for å reise til sykehuset igjen. Denne gangen for det som er et massivt inngrep. Med hele bukhulen og bekkenhulen full av endometriose skal det litt til for å få sanert det hele. At inngrepet kommer nå bare et år etter jeg hadde siste stor operasjon skremmer meg mer enn litt. Det er i det hele tatt litt ugreit å ikke vite om hvor mye som blir tatt av blære, tarmer og siste eggstokk i en eller annen kombinasjon. Jeg har fått forespeilet at de skal fjerne alt som fjernes kan av skadet og ødelagt vev, når vi samtidig vet at det ser mindre pent ut inni magen min er det nervepirrende for å si det mildt. Fjorårets inngrep ble langt tøffere enn den rutineoperasjonen som var planlagt, både mannen og meg fikk livets harde realiteter tett inn på klingen mer enn hva som godt er. Nå satser vi på at de er bedre forberedt, de er dyktigere og ikke minst vet vi litt mer av hva som kommer. Som alltid SKAL det selvsagt bare gå bra, men frykten for at det ikke skal gå så bra er høyst tilstede. Har stålsatt meg det jeg klarer og snart vender vi nesen mot sykehuset.

One need not be a chamber to be hauted;

one need not be a house;

the brain has corridors surpassing

Marterial place

-Emily Dickins-