mandag 28. januar 2013

Alfie Leila wa-Leila

Mitt 1001 natt har jeg endelig fått muligheten til å dele med min mann. Vi har så langt ikke hatt mulighet til å reise så veldig langt eller flydd så ofte som vi gjerne har hatt lyst til. Dette skulle bli min første ferie på veldig mange år, gjett om det var med sommerfugler i magen den ble bestilt. Når vi endelig sjekket inn på Hilton Frankfurt for å få oss noen timer med søvn innen vi skulle ta første fly via Lisboa til Marakech tror jeg sjelden jeg har vært så nervøs som da.

Vi hadde tatt alle forhåndsregler vi kunne klare, jeg var proppet med kortison, det var bestilt assistanse, medisinsk skjema var utførlig fylt ut og ikke minst allergimaten skulle være på plass lovet damen i skranken. Dette sammen med mine masker fra I can breathe og oksygen tilgjengelig i tilfelle et anfall på flyet skulle sikre reisen. Det var i grunnen litt rart å iføre seg maske, alle de jeg har sett på til nå har vært beregnet for industriformal og ikke noe jeg har vært villig til å ta på. Når handicapet er så stort som mitt er har jeg virkelig ikke lyst til å stå ut på den måten i tillegg hvor det er mange mennesker. Min strategi til nå har vært å medisinere kraftig opp, takle anfallene som kommer og heller holde meg borte fra en rekke sammenhenger.

Nå har jeg aldri hatt desaturasjon, fall i oksygenmetningen i blodet når jeg har flydd tidligere annet enn under anfallene som har kommet. Siden flyselskapet hadde insistert på at jeg kjøpte oksygen av dem slik at det var nok til hele flyvningen vel så målte jeg verdiene. Det var i grunnen en nedslående affære.  Laveste metning på vår tur var 77% og det er ikke stort å rope hipp hurra for, men nå som jeg har fått fordøyd det litt er det greit på en måte at vi fant det ut.Når cyanosen begynte å virkelig gjøre seg gjeldende i såpass stor grad at mine negler var totalt blå var det en ting å gjøre, sette på seg oksygenet og puste. Merkelig følelse det i grunnen når alt blir så lett brått og metningen er på 99% og pulsen skikkelig lav. Herlig!

 Å endelig sitte slik å se utover skyene over en vinge på et fly igjen kan ikke beskrives. Det er ikke fritt for at det ble felt noen gledestårer når jeg kunne ane mitt elskede Marocco under oss. At jeg skulle få oppleve det igjen hadde jeg ikke trodd rett og slett.




Vi hadde funnet en liten rihad med bare 12 rom hvor vi bodde. Det ble en herlig opplevelse på alle mulige vis. Såpass langt bortgjemt i medinaen at det det ikke var en turist å se før vi kom til hovedgatene. Dagene og kveldene ble brukt til å ta alt sammen inn via øyne og munn. For maten den er noe helt eget nord i Afrika. En real marrokansk tajine er det lite som slår. Noe av det aller beste er at maten er ren, det er sånn at jeg kan spise nesten uten å tenke. Klart jeg pushet det lokale brødet på mannen siden jeg ikke kan spise så mye som brødsmulen uten å bli skikkelig syk, men bare å kjenne duften av det var nydelig. Jeg ble ikke dårlig en eneste dag mens vi var avgårde selv om jeg tok for meg av det de lokale kunne tilby. Høydepunktet var dadler rett fra vognen til en eldre mann, snadder!



En vakker uke med mange inntrykk går fort og vips befant vi oss på flyplassen mette på både mat og inntrykk av en verden som er så fjern fra vår. Det var tid for å teste ut nok en I can breathe maske, denne gangen en som skulle være enda bedre. Den var brukt av en del idrettsutøvere i Bejing OL, sikkert nok ikke i den utgaven med svarte blonder på som jeg synes var grei men dog. Jeg synes ikke det blir så ille i grunnen når maskene ser såpass ok ut som dette. Ikke stirrer folk så fælt heller, det er et pluss!

Mat ble det også denne gangen på flyene, til min store overraskelse var dette min middag mens de andre fikk pølse med mos! Lekker kalvesteik med grønnsaker. Brød fikk jeg jammen også, til ,min store glede kan jeg melde at TAP air Portugal har en utmerket service for de med allergier og med min type handicap i forhold til at jeg har særlige behov slik som å måtte gå ombord først sånn at jeg får medisinert, sitte så langt frem som mulig og nå også oksygen. Alt fungerte upåklagelig og jeg fikk muligheten til å være helt som alle andre så langt som mulig, det betyr all verden der og da!




Bon voyage! 

4 kommentarer:

  1. Liker. Så deilig! :-)
    Annelie

    SvarSlett
  2. Thanks for sharing this amazing experience!

    SvarSlett
  3. Jeg syns du er kjempetøff som legger i vei med så mange hindringer! Jeg våget meg avgårde på sydenreise før jul og da var det 14 år siden sist. Det gikk greit uten oksygen og masker, men jeg var veldig misunnelig på de som ble rullet til og fra flyet i rullestol, tror det må vurderes på neste reise. Jeg har ca 40% pusteevne og takler som regel gasser og smaker godt, så det kan ikke sammenlignes med dine plager. Tar av meg hatten for ditt pågangsmot og din evne til livslgede :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Inngunn: Det å få den hjelpen er så godt. Å spare sine skjeer godt er noe jeg har blitt flinkere til etterhvert som dette har blitt verre. Det å kunne komme frem med litt energi i behold betyr mer en stigmaet som følger i kjølvannet av alt det andre. For det er jo ikke stas å bli trillet i rullestol på en flyplass når man har bein som virker så godt som mine tross alt gjør. Totalprisen i energiregnestykket blir imidlertid så høyt at jeg ikke kan annet. Livet er det beste vi har og når vi lever som oss på veldig lånt tid er det så viktig å nyte! Jeg er så glad for at du også kom deg på tur, fortsett med det så lenge du kan, så kan vi dele karameller i form av gode minner den dagen vi ikke kommer oss så langt avgårde lengre :-)

      Slett