onsdag 15. august 2012

Nye mål - nytt liv

Noen måneder inn i mitt behandlingsregime som består av infusjoner med prolastin hver uke, fysioterapeut to ganger i uken, egentrening hver eneste dag og terapiridning hver uke begynner resultatene å komme. Klart jeg blir lei for det er noe som bare SKAL gjøres hver dag og klart nå som jeg  i tillegg skal ha av disse kortison-kiloene kjenner at man kan bli gretten av mindre, men likevel jeg fryder meg over at jeg nå kan sykle slakke bakker i rolig tempo! Det går virkelig fremover.

Anfallene som har ridd meg som marer, tidvis mange ganger om dagen har endelig sluppet taket og jeg har på det jevne nå 1-2 i uken på snittet. Klart det er slitsomt og klart jeg kunne tenkt meg å slippe, men 1-2 i uka er såpass lite at jeg kan leve litt. Siste uke brakte meg til  4 kilo i minus-merket, en stor seier og en motivasjon til å stå på videre for det er faktisk mulig bare man vil nok. Jeg har satt meg som mål at jeg skal ned dit jeg var da jeg kom ut fra rehabilitering i fjor, det er akkurat passe for kroppen min. Så det er i grunnen bare å stå på og gjøre jobben.

Har også fått beskjed om at jeg får ta med meg medisinen på tur og dermed kan vi være borte i noen uker senere i år. Å reise hjem til mine skal bli herlig, et vakkert sted som jeg finner ro og kan lade opp batteriene på og ikke minst få tilbringe tid sammen med noen av dem som gjorde min barndom vakker i alt det som var grått. Det er mye som skal organiseres innen den tid og det er mye å ta hensyn til og ikke minst som skal ivaretaes, men alt er mulig.

Rehabilitering blir det også om ikke så alt for lenge, det skal bli godt. Kjenner på kroppen nå at 18 mnd er litt for lenge uten. Har tatt fatt i saken sammen med en av spesialistene mine og vips så er det meste på plass til den også. Jeg synes det er herlig å kjenne at det endelig sklir litt enklere enn hva det gjorde i starten. Det tar tid å bli kjent med et nytt helsevesen.

Sist uke tok vi campingvognen ut på første tur, vi reiste til Troyes i Frankrike. Tenk, jeg kunne være helt som alle andre og reise på tur noen dager! Ingen anfall og med plass like ved sanitærbygget grunnet mitt handicap, vel så ble det meste veldig greit. Det å kunne ha kontrollerte omgivelser gjør faktisk at jeg kan reise litt igjen. En herlig ting i grunnen for det er nemlig en av de tingene jeg virkelig savner fra mitt liv fra før jeg ble syk. Nå håper vi å kunne reise så ofte vi kan om enn ikke så langt, men vi reiser!

   

Et lite glass champagne i Champagne ble det også. Som dere kan se er det ikke stort, men for oss to og Bella er det nok i massevis. Lite nok til at jeg kan klare å gjøre det klart når vi skal avgårde og stort nok til at vi har plass til det vi trenger.


The world is a book, and those who do not travel read only a page
-Saint Augustine-

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar