Siste finpuss

Det er siste finpuss på formen som skal holde seg til etter jeg har vært på et par uker med tur. Heldigvis er jeg bra igjen. Trening i dag gikk så fint at jeg nesten ikke kunne tro det. Har de siste dagene passet på å spise mer og det lager til å ha gjort susen. Det har om ikke annet fått bort alle lystene på mat jeg slett ikke skal ha og kanskje det også har sørget for å jage virus bort vekk. Nå skal jeg aldri påstå at det er vidunderlig godt med hverken proteinshake eller cottage cheese, men som et supplement når jeg bare ikke orker å lage mer spesial mat som jeg tåler så funker det også. Takk og lov for produktene fra walden farms som gjør at jeg nå har diverse syltetøy uten karbo til mine proteinvafler.

Min hjerteprofessor roste meg opp i skyene i dag, fortalte meg at jeg så bra ut, hadde imponerende viljestyrke og mente alt i alt tok han av seg hatten for meg. Jeg kjenner at jeg blir ydmyk av slike ord fra en av Tysklands desidert beste kardiologer, samtidig blir jeg stolt, jeg klarer å snu denne skuta litt etter litt, jeg makter å bygge litt opp der hvor sykdommen har herjet. Riktignok har jeg i dag blitt avtappet 8 glass blod, har tisset i en kopp, har gjort belastnings ekg til kroppen sa stopp, blåst en enkel spirometri, fått ultralyd av hjertet, tatt mange ekg og sist men ikke minst nå sitter jeg her med den hersens blodtrykksmåleren som jeg er så heldig å få ha på meg til i morgen klokken 10. Da skal jeg tilbake både for å levere den samtidig som nok en undersøkelse må til som ble klasket på etter at de fant væske i hjerteposen igjen. Underlig nok er jeg langt fra bekymret, jeg vet jeg er i de beste hender som gjør hva de kan for at jeg skal fungere best mulig. Bare jeg gjør min del av jobben er det utrolig å se hva disse legene mine får til med denne skrantete kroppen.

Det regner ute, sånt gjør lungene mindre artige å ha med seg på tur. Harker fælt når jeg er ute og går, men jeg er ute og går likevel. Kan bare ikke tillate meg selv å bli lat selv om det er tyngre. Vinteren kommer jo og jeg må være rustet til en vinter som skal bli langt bedre helsemessig enn sist vinter. Dessuten har jeg så mye å se frem til. Det er mang en reise på horisonten nå og det er mange besøk som ventes. Ingenting er bedre enn å tilbringe tid med gode venner og det er noe jeg akter å gjøre så mye jeg bare kan av.

Hadde en litt artig opplevelse på sykehuset i dag da jeg parkerte. En parkeringsvakt kom og ville gjerne se på handikap beviset mitt, hun spurte om det var jeg som hadde et handikap og gransket meg nøye mens jeg rykte henne kortet. Hun gransket kortet nøye og jeg sa som sant var at mine dårlige lunger ikke vises på utsiden. Da smilte damen og sa: nei, det gjør virkelig ikke det, beklager at jeg mistrodde deg det er jo mange med usynlige handikap. Det gjorde meg glad, for er dett en ting jeg aldri vet så er dett hvor lenge jeg er i stand til å gå i det offentlige rom, på venterom, i korridorer, forbi røykere osv kan dett snu på et par sekunder og jeg gisper blå etter luft mens jeg injiserer bricanyl fort som fy. Den siden av saken er det ikke mange som ser, de ser helst kun meg på en god dag når jeg klarer masse, eller de ser hva jeg får til i naturen eller på studio. De dårligste dagene og de dårligste øyeblikkene det er da mennesker som blir vitner får panikk i blikket og helt sikkert ikke kommer til å glemme den utløsende faktoren på en lang stund. Mange ganger kunne jeg ønske at mitt handikap var et synlig et, sånn som når jeg må bruke oksygen eller blir blå fordi metningen er lav, likevel er jeg evig takknemlig for at litt solariumsfarge og nitidig arbeid gjør at det ikke synes så godt på utsiden for de som ikke kjenner meg.

The world breaks everyone,

 afterwards some are strong at the broken places

-Ernest Hemingway-