Fatigue og en kosete hund

Det er jammen like greit å bare slå det fast at fatiguen kommer og tar meg fra tid til annen. Etter flere år med alvorlig sykdom, inn og ut av sykehus med dertil hørende livstruende situasjoner og rehabilitering er det ikke måte på hvordan kroppen noen ganger kortslutter. Det føles som en mur som jeg drønner nesen inn i når den slår skikkelig og jeg går ned for telling. På slike dager har jeg ikke noen sjanse til å klare å holde meg gående enten jeg vil eller ei. Det finnes ikke den ting som gir meg energi til å gjøre mer enn det helt basale.

Selvsagt er det lyspunkter og selvsagt er livsgleden der, jeg skulle så gjerne gjort så mye mer likevel må jeg gi tapt for søvnen og for hvile og for stillstans en stund. Da er det jammen godt å ha den lille valpen med de svarte krøllene. Hun "fin-tuner" seg etter hvordan dagsformen min er og på dager som fatiguen er så ille at jeg knapt nok klarer å komme meg rundt er hun lykkelig ved min side. Bella finner roen og sover ved min side når jeg sover og leker ved min side når jeg er våken. Det er i det hele tatt litt av en ro den lille valpen på fem måneder fremviser. Noen ganger tar jeg meg i å undres hva som foregår i det lille pelskledde hodet, for det er nesten som om hun vet hvordan formen min er før jeg selv er klar over hvor det bærer hen.

Fatigue er en av de mange tingene som vi liksom ikke skal snakke om i effektivitets-samfunnet. Vi skal jo klare alt og ikke minst alltid være proppfulle av sprudlende energi til enhver tid. Jeg er rimelig sikker på at de som har en alvorlig kronisk sykdom kan fortelle den samme historien som meg: vi blir slitne og vi kan ikke for vårt bare liv klare å "ta oss sammen", tre ord som jeg forøvrig aldri vil ta i min munn. Det for en kropp å klare av med kronisk sykdom er ikke enkelt. Selv om jeg justerer aktivitetsnivået som best jeg kan er det ikke til å unngå at jeg periodevis er nødt til å håndtere fatigue. Om jeg skal forsøke å gå tilbake til de aller første tegnene på efysem som jeg fikk da jeg ble rundt 25 år gammel er det klart at jeg skjønner hvorfor jeg kan ha dager nå hvor jeg ikke orker stort. Siden de første tegnene har det vært mange tusen treningstimer, mange tusen mil med reiser, et uhorvelig antall astmaanfall og allergireaksjoner, noen operasjoner, infeksjoner støtt og stadig og disse evindelige smertene alt i alt veldig mange store prosesser som har gjort at jeg kan forstå hvorfor det er slik. Likevel kjenner jeg at jeg så gjerne skulle klart bittelitt selv på slike dager og jeg er på disse dagene enda mer takknemlig for at jeg har gode mennesker rundt meg, livet i behold fremdeles og ikke minst at jeg har dager hvor jeg er proppfull av energi også.

I dag ligger vi her, Bella og jeg, kall det lading rett og slett. Vi lader til i morgen, til dager som kommer etterpå, til dager med masse energi og sprudlende livsglede, til dager sammen med gode venner og til dager på nye eventyr!