Nytt år - nye muligheter eller noe sånt

Det er allerede langt inne i det nye året og det at bloggen har vært stille forteller vel i seg selv sin stille saga om hvordan den siste tiden har vært. Jeg kan ikke fortelle at det har vært hverken lett eller videre ålreit, men lyspunkter er det alltid.

Tiden etter operasjonen har vært en tung bøyg å komme over. Kroppen har rett og slett ikke fungert. Det at kroppen regelrett slår seg av på grunn av kortisol mangel på en sånn måte at jeg ikke er i stand til å gå selv og verden roterer før alt bare blir en eneste grå masse er de første gangene skremmende. Det å forsøke å håndtere og medisinere på topp og bunner sånn er vanskelig. Heldigvis kommer jeg meg jo på det, akkurat nå er jeg atter en gang på revy giften kalt prednisolon og kjenner at jeg misliker sterkt hva den gjør med kroppen. På den annen side har jeg surklet som en gammel utslagsvask en god stund nå så det måtte til med noen uker nå. Operasjonen har vært hundre prosent vellykket, jeg er friskmeldt fra mitt prolaps fra nevrokirurgen og er god som ny. De har sørget for å file til forkalkningene i venstre hofte sånn at den sidens ødelagt fasettledd får litt avlastning og det funker bra. Jeg kan til og med trene nedre del av ryggen uten å få vondt, en annen ting er at jeg kan gå normalt og har full følelse i venstre bein og fot. Alt i alt hadde jeg gjort det igjen.

Like før jul hadde vi besøk. Tradisjonen tro kom en av våre beste venner på besøk for å gå på julemarked sammen med oss. Gleden hos oss tre her nede ble om mulig større når vårt kjære vennepar og deres tre små også tok turen nedover. Vi koste oss på det lokale markedet i regnet, så tre vise menn, drakk glüwein, så barna nyte stemningen på et ekte tysk julemarked hvor diktene av pølser og andre herligheten ligger tykt. Å få gleden av å være supertante sammen med jentene i lyshuset kan ikke beskrives. Jentene dyppet lys, laget figurer på lysene og vi bare koste oss. Evig takknemlig for at foreldrene lar oss få lov å slippe til sånn, det gir slik glede, så takk våre venner for at dere er der og for at vi får ta del i livene deres på en sånn måte! Selvsagt ble det pølsefest på tysk maner med pølser i alle varianter, øl og surkål fra Norge. Vi feiret vår første bryllupsdag i gode venners lag med sprudlende i glasset og nydelig mat. En riktig så fin start på julen.

Julen er en tid for ro og ikke minst for å nyte å være til hos oss. Det er hverken maten, snopet eller kakene som skaper rammen, det er menneskene. Det å ha min store unge mann i huset den helgen, dele norske tradisjoner med to som var helt alene denne julen og langt borte fra to av sine nærmeste var fantastisk. Så nært, så avslappet og så godt å kjenne at vi bare kunne være til. Nyttårsaften ble en stille dag for oss tre som bor her til vanlig. En dag for refleksjon og en begynnelse på et liv som vi helt skal leve. Vi er kvitt alle de byrder som vi har slitt med i form av utenforliggende forstyrrelser som har gjort livet surt for oss og vi kan konsentrere oss om vårt liv. En stor gave som vi skal forvalte veldig godt.

Ukene har gått veldig fort og jeg har hatt problemer med å henge med siden kroppen ikke vil. Prioriteten har ligget i å få tannlegen ferdig, der kan jeg stolt melde at til tross for en massiv infeksjon i kjevebeinet da den synlige visdomstann ble trukket så har jeg to besøk igjen for å tette to bittesmå hull igjen før jeg skal over til kontroll og rens hver andre måned. Infeksjonen var såpass at jeg måte ha infusioner av antibiotika to ganger daglig i noen dager og knaske meget sterke smertestillende for å klare å holde det gående. Stakkars tannlegen som aldri har sett lignende og ikke minst har fått sin første alfa pasient å behandle. Heldigvis blir angsten for tannlegen bedre, jeg vet jo at jeg må det er ingen annen utvei enn å komme seg gjennom det på et vis. Nå er det imidlertid en ny dag og det er bare en ting å si:

Carpe Diem!